torespensimonsen

Eliteteorier hevder at makt kommer av å operere gjennom byråkratisk organiserte maktposisjoner. Pluralistene hevder at makt er et resultat av en funksjon mellom ulike moderate, pragmatiske interessegrupper innenfor en konstitusjonell parlamentarisk prosess. Ingen av modellene gir mye direkte innflytelse til folket.

Konvensjonell teori om sosiale bevegelser har ifølge William G. Roy (1984) delt pluralistenes vekt på deltakelse gjennom institusjonelle prosesser. Men disse teoriene var opprinnelig mer opptatt av den sosiale bevegelsens årsak enn dens innvirkning. På 1970-tallet kom et skift med den nye sosialteorien. (At disse posisjonene igjen er utfordret annet steds fra skal ligge i denne sammenhengen).

For å kartlegge de sosiale bevegelsenes betydning måtte man se på forholdet mellom formelle institusjoner og ikke-institusjonell handling (action). Hvilke forhold (hendelser, aksjoner, vedtak) har utspring fra institusjonelle rammer og hvilke har det ikke - som f.eks revolusjoner, matstreiker, opprør etc.

De fleste vil hevde at kollektiv handling er historisk bestemt. Det er ikke nødvendigvis styrken eller størrelsen til den sosiale bevegelsen som er avgjørende, men de strukturelle forholdene den opererer under. Revolusjonene i Russland, Kina og Frankrike, kom alle etter at landa hadde møtt militære nederlag. "...whether unions are integrated or revolutionary is due to historical contingency, not general social laws." sier Roy (1984: 497)

En kan si at det er en relasjon mellom den kollektive handlingens historiske kontekst og den sosiale basisen som den kollektive handlingen har. Neomarxister var uenige i tesen om økonomisk determinisme - som innebar at en så kollektiv handling som motivert av klasseinteresser. En av årsakene til dette var at historien er spekket av eksempler på kollektiv handling utgått fra religiøse, etniske, regionale, nasjonalistiske eller andre klassekryssende relasjoner.

Klasse og community

Et hovedpoeng hos E. P. Thompson var sammenhengen mellom artisanerer (håndtverkere) og en underliggende proletariseringsprosess, der disse handlet kollektivt på en måte som førte dem sammen i en arbeiderklasse. Her var det altså klassen som ble skapt av konflikter og organisering. Samtidig var Craig Calhoun (1982) uenig. Den sosiale basisen til de nye arbeiderbevegelsene på 1790-tallet var «samfunnet» (community) snarere enn klassen. Båndene som knyttet folk sammen og som ga mening var community-bånd, de var slik vi gjerne sier kommunitære. Populistbevegelsene i 1810-åra, og senere, som reagerte mot kapitalismen, gjorde det snarere for å beholde moraløkonomien enn for å lette forholdene for arbeiderne. Bevegelsen ble derfor sett på som radikal og reaksjonær av Calhoun - reaksjonær fordi den søkte seg tilbake til et fortidig system, radikal fordi deres krav ikke kunne innfris uten dype systemendringer.

Der E. P. Thompson fremhevet kontinuiteten mellom bevegelsene i 1790 og 1830, understreket Calhoun bruddet. Calhoun la med det frem en teori om en fundamental distinksjon mellom community og class. mellom Jacobinerne og den moderne arbeiderbevegelsen. Her går det også et skille i dagens forskning på kollektive bevegelser, der det er vanlig å skille mellom sosiale bevegelser som bygger på samfunnets deling på klasse og kommunitære bevegelser som bygger på en indre enhet i det gjeldende samfunnet. Det de begge har til felles er evene til å mobilisere brede lag av kapitalismens underordnede.

Calhoun hevdet også at Thompson ikke var «marxistisk» nok, ettersom baserte seg utelukkende på den subjektive forståelsen av klasse, uten en relasjon til de objektive produksjonsmidlene. Følgene av dette, er ifølge Calhouns kritikk at klassens artikulerte ideologi, kulturelle symboler, og den subjektive verden, får presidens over den økonomiske basis. Dette sier han selv om han deler neo-marxistenes avvisning av den økonomiske determinismen, deres teori som baserer seg på empirisk verifikasjon og syn på kollektiv handling - men ikke deres klasseformasjonalternativ.

I en ren form er community er her lik folks hverdagsliv og relasjonene til familien og venner som de er bundet til gjennom ulike former for forventinger og gitte moralske tradisjoner. Mens class er lik "objective relations of production and objective interests" (Roy 1984: 498). Klassebåndene er med det utilitaristiske og derfor svakere enn moralske forpliktelser til samfunnet. «Comunity» ble i Calhouns verden en sosial struktur der personlig og politisk liv sammenfalt med materiell interesse.

I forlengelsen av dette er det mulig å hevde at solidaritet er en forutsetning for klassesammenslutninger, og at solidariteten ikke kan oppstå fra "objektive" strukturer alene, men må læres over tid, formuleres og tilleggs normativitet. Da kan det kommunitære og det sosiale stå sammen, som ulike nivåer i en læringsprosess. Her dukker teorien om allmuesamholdet opp, som svarer til den umiddelbare nærhet i lokalsamfunnet, der en moralsk solidaritet så å si strekker seg til samfunnets identietsmessige yttergrense. Dette er logisk så lenge lokalsamfunnene er relativt autonome. Klassesolidaritet derimot, må forstås som "opplyst egeninteresse", i vertikalt innad i samme klasse, men på tvers av lokalsamfunn når samfunnet blir mer sammenvevd.  Historisk ser vi at klassesolidaritetens tilblivelse hadde en trang fødsel. Samtidig har alltid den kommunitære, kulturelle, historiske eller etniske tilhørigheten ligget der som en alternativ fortolkningramme.

De siste store teoriene

Barrington Moore (1964) brukte weberianske analysemodeller som hadde kommet i bakgrunnen i tiårene før. Han undersøkte England, Frankrike og USA og så hvordan allianser mellom arbeidere og handelsmennene (commercial gentry) ga seier over aristokrati, autoritære, bønder - og ledet til demokrati. Japan og Tyskland: landaristokratiet i allianse med de "kongelige" (traditional royalty) som ga økonomisk utvikling ovenfra og autoritært styre.

E. P. Thompson undersøkte i det store verket «The Making of the English Working Class» (1964) organiseringen av arbeiderklassen fra 1790-1832. Innen 1830 hadde det oppstått en selvbevisst, enhetlig engelsk arbeiderklasse hevdet Thompson. Den eksisterte ikke før 1790, men gjennom kamp mot arbeidsløshet, motstand mot autoriteter, ideologisk arbeide og organisasjonsbygging oppstod klassen som politisk kraft og mobilisator.

Perspektivet appellerte til nymarxister som søkte å overkomme den materielle determineringen. Thompsen la ikke vekt på en overgang fra klassen i seg til klassen for seg; men som en prosess der håndverkere, arbeidere og sympatisører reagerte mot industrialiseringen og der deres handlinger skapte klassens retning.

Charles Tillys The Vendén (1966) kombinerte trekk ved de to innfallsportene som er nevnt, der han utviklet en teori om kollektiv handling, også kjent som "resource mobilization". "Resource mobilization" er i forskningen om sosiale bevegelser en forståelse av en sosial institusjon eller sosial aktør som foretar en politisk handling.  Det betyr at en holdning alene ikke er nok for å skape en sosial bevegelse, den må ha tilgang til bestemte typer resurser: organisasjonsstruktur, penger, talspersoner, ideologi, etc.

Teorien om kollektiv handling står til teorien om kollektiv atferd (collektiv behavior) som forholdet mellom målrasjonalitet og umiddelbarhet. Kollektiv adferd viste da til irrasjonell handling og sosiale frustrasjon-aggresjons mekanismer, mens kollektiv handling derimot viser til rasjonell målrettet handling (Roy 1984: 486). Derfor måtte kollektiv handling ha like stor grad av resurstilgang og organisering som institusjonalisert handling.

C. Tilly undersøkte årsakene til kontrarevolusjonene flere steder i Vest-Frankrike (hovedsaklig i Vendén-distriktet - 1793) etter den franske revolusjon. Hvorfor oppstod opprørene samtidig på disse stedene? Tidligere forklaringer hadde tatt utgangspunkt i at royalisme og konservativismen stod sterkere her. Tilly fant at upersonlige strukturelle krefter rammer ulike segmenter av en populasjon ulikt, og strukturerte interesser, organisering og mobilisering på ulike måter.

Marx's teori hevder at økonomiske relasjoner er presentert som logiske og historiske forløpere til klasserelasjonen. Kritikerne hevder produksjonsrelasjonene i seg selv har utgått fra klassekamp. Heller enn å studere kampen mellom "pre-formed classes", fokuserer de nye historikerne på kampen om formasjonen av en klasse. Nå ble det vist hvordan arbeidere gjennom kamp, skapte distinkte klassesamfunn og kulturer (i Pain: The Rights of Man, 1976).

Litteratur

Calhoun: The Question of Class Struggle, 1982

Moore: Social Origins of Dictatorship and Democracy, 1964

Pain: The Rights of Man, 1976

Thompson: The Making of the English Working Class, 1964

Roy: "Class conflict and social change in historical perspective", Annual Reviews, 1984

Tilly: The Vendén,1966

Et eget vitenskapsfelt for  totalitarismestudier har vokst frem i løpet av de siste seks, syv tiårene. Feltet ble bygget rundt egne forskningsprosjekter, tidsskrifter, foreninger, nettverkt og universitetstillinger, og etter den kalde krigen kan vi kanskje snakke om felles begreper, normer og praksiser. Så også i Norge, hvor vi nå har fått et "Nettverk for totalitarismeforskning". Siste skudd på stammen fra dette miljøet er Øystein Sørensens bok om «fire totalitære ideologier» og det han (spørrende) kaller «én mentalitet?» - «Drømmen om det fullkomne samfunn» (Aschehoug 2010). Men hvordan er egentlig ståa for det sentrale analysebegrepet; totalitarisme?

Totalitarismeforskning

Vitenskapsfeltet som oppstod i tyske eksilmiljøer allerede i mellomkrigstiden, må ses i forlengelsen av en politisk reaksjon med ambisjoner om å forstå, forklare og foregripe nazismens fremmarsj. Senere, under den kalde krigen, har feltet gjennomgått flere faser med skiftende ideologisk press. Etter murens fall oppstod imidlertid et mer allment uttrykk i feltet der nazisme og kommunisme ble studert under ett med totalitarisme som felles analysebegrep. Sørensen representerer en siste fase der også en religiøs og ikke-Vestlig ideologi tas inn i studiet, islamisme, i tillegg til kommunisme, fascisme og nazisme.

Den marxistiske tradisjonen i totalitarismeforskningen var knyttet til synet på fascismen som kapitalismens diktatur, med basis i rekruttering fra småborgerskapet. Som regime og bevegelse ble totalitarismen oppfattet som reaksjonær (sammenlignet med bevegelse i retning av sosialisme). Fascismen ble her studert som et uventet avvik fra den opprinnelige modellen, derfor oppstod også et intellektuelt behov for å forklare. Også fra liberalt hold ble totalitære bevegelser og regimer ansett som reaksjonære (sammenlignet med med den allmenne utviklingen mot frihet og likhet). Denne delen av feltet kjempet også for at kommunismen skulle underlegges analysebegrepet. Underteksten forteller samtidig om dragkamper innad vedrørende modeller, definisjoner, nivåer, avgrensinger også videre.

To definisjonsnivåer

Ottar Dahl (1997) har peket på at det finnes to hovedretninger for den samlede begrepsdannelsen. i) En som legger vekt på ideologi og politiske programmer, dvs. de som ser en viljestyrt og intendert gang inn i vold og despoti. ii) Og en som legger vekt på det strukturelle nivået, på det uintenderte, dvs. en gradvis og ikke-målstyrt gang inn i det samme.

1. Ideologi - dette er den dominerende definitoriske trenden. Retningen forstår totalitarismen ideologisk idet den knytter fenomenene avgjørende til ideer eller politisk holdninger av en bestemt type, som uttrykk for et program. Allment er totalitarisme i denne tradisjonen definert av dyptgripende engasjement for politiske programmer og tilsvarende aggressivitet mot alternativer. Utopisme/messianisme, revolusjonær, bruk av vold, anti-pluralisme, etc.

2. Strukturell - her ses kjernen av de totalitære fenomen som resultater av en «autonom samfunnutvikling, som ikke i seg selv har vært ledet av et bevisst program, men som må forstås som en utilsiktet sumvirkning». Med andre ord «resultatet av utallige delhandlinger med ulike målsettinger innenfor poliske og administrativ praksis.» Hovedvekten ligger i den strukturelle definisjonen på en «vekst og konsentrasjon av makt i staten som innebærer full kontroll over alle sidre av borgernes liv, inkludert familie og tankeliv, uten at dette nødvendigvis medfører sterk bruk av voldelige tvangsmidler.» (Dahl 1997: 82)

«Drømmen om det fullkomne samfunn» plasserer seg helt klart i den første kategorien, idet boka bygges opp om en styrende definisjon av «totalitære ideologer»: Den totalitære tenkemåten kjennetegnes her av forestillinger om å skape det fullkomment samfunn; dvs totalitære bevegelser som (tror de) vet både hvordan et slik samfunn skal se ut og hvordan det kan skapes; Og at de (les: bevegelsen) har rett til å ta alle virkemidler i bruk for å nå målet (inkludert vold, terror og, om nødvendig, folkemord); bevegelsene har endelig en forestilling om å ha funnet den ene store sannheten (og tåler derfor ikke andre sannheter).

En rimelig tolkning av dette vil være at definisjonen forutsettes en totalitær tenkemåte. Denne tankemåten knyttes så til en revolusjonær og utopisk bevegelser med vilje og makt til å handle på bestemte måter. Dvs. at et krav om bestemte innslag av anti-pluralisme og ideologisk objektivisme gjøre seg gjeldende. Kanskje burde også determinisme eller såkalt histoicisme vært lagt til. Dette siste, til forskjell fra det å alene hevde en utopisk objektiv sannhet, legger et bestemt press på aktørene om å virke til historiens gang. Det gir en bestemt skjebne for aktørene, som kan bidra til radikalisering.

Uklarheter og distinksjoner

Med utgangspunkt i Dahls distinksjon synes mye uklart i Sørensens prosjekt. Den første uklarheten har å gjøre med den noe inkoherent behandlingen av forholdet mellom idé og praksis hos studieobjektet. Sørensen nevner både idé og bevegelse i samme definisjon, men studerer og omtaler i realiteten fire fenomen, hvorav tre både representerer bestemte intellektuelle praksiser på ideologisk nivå, massebevegelser, og derfor en dypereliggende mentalitet, samt formale maktsystemer (regimer).

Vi er forpliktet til å spørre: Hvilke slutninger om fenomenet trekkes fra de (subjektive) idemessige begrunnelsene hos aktører plassert sentralt i regimet/bevegelsen, hvilke trekkes fra regimets maktpolitiske, institusjonelle, politiske, juridisk praksis, hvilke trekkes fra regimets sosiale forutsetninger, fra ideologianalyser av elitens interesser, av synet på mål og middel, individer, samfunn, stat eller marked, etc?

Uklarhetene her er så store at vi må gripe til mer allmenne distinksjoner. Skillet som går mellom regime og bevegelse. Et eventuelt skille mellom idé og praksis bør være underordnet dette. Men hva da med den teoretiske forbindelsen mellom bevegelse og regime i forskningen? Og mer grunnleggende, kan en bevegelse egentlig være totalitær, før den kommer til makt? Blir kanskje bevegelsen tillagt totalitære kjennetegn i etterkant? Eller betyr dette at det totalitære regime springer ut av en bevisst ideologiske strategi som ligger der på forhånd (i bevegelsen)?

For det andre, kan den «totalitær tilstanden» i et regime være villet, slik at den kan forstås intensjonalt? I så fall åpner dette for å slutte «fra bevegelse til institusjonalisert statsmakt». Men kan forholdet være så rettlinjet, slik det later til i Sørensens definisjon? Kan man forstå «den sosialdemokratiske orden» i Norden på 1960-70-tallet på bakgrunn av radikaliseringen av det norske Arbeiderpartiet på 1920-tallet? I sum virker forutsetningene lite troverdige.

Innvendingene her henger igjen sammen med et annet sentralt tema i historiografien - forholdet mellom det autoritære og det totalitære. Intuitivt kunne en tenke at et slik skille går på faser, altså at ikke alle autoritære bevegelser eller regimer er totalitære, men alle totalitære (bevegelser og regimer) er autoritære. Det totalitære blir da forknippet med det autoritære som grad. Det totalitære er med andre ord en fortetting eller konsentrasjon av det autoritære og et autoritært regime er et ufullendt totalitært regime. Men kan ikke andre forestillinger, enn det autoritære, lede til totalitære samfunn/regimer? Og må da det autoritære ønske vold, les være ondskap? Dette problemet kan bare løses ved å knytte det totalitære til bestemte ideologier, eller ved at vi forkaster totalitarismebegrepet og forholder oss til allerede (i og for seg) dekkende begreper som despoti og diktatur.

Endelig er det uklarhet knytte til det revolusjonære. I Sørensens definisjon er en «totalitær bevegelse» en bestemt form for revolusjonær bevegelse og så langt jeg kan se er det tale om konvergens eller symmetri mellom revolusjonære og totalitære fenomener i totalitarisme-litteraturen. Men en bevegelse kan være revolusjonær, dvs gå inn for radikale omdanninger av det politiske, kulturelle, sosiale eller økonomiske systemet, enten enkeltvis, parvis eller samlet. Dette kan stille kategoriske krav til bruk av vold, det kan kreve en sterk tro på utopier, det kan kreve svært dedikerte aktører som ikke bare setter andres, men også sin egen, prestisje til side, som er villige til å gå i fengsel og følgelig til å sende andre dit. Som er villige til å helliggjøre midler. Problemet er bare at disse revolusjonære kjennetegnene ikke alene kan knyttes til Hitler, Mao, Trotskij m.f., men også en lang rekke Nobels fredsprisvinnere de siste 50 årene. Som Lek Valesa, helten som ville kaste eliten og omvelte den politiske, sosiale og økonomiske samfunnsorden. Dermed er vi igjen avhengig, enten av å forkaste totalitarismebegrepet, eller knytte det revolusjonære til helt bestemte ideer før en kan snakke om totalitarisme i denne forstand. Perpektivet som inntas i synet på revolusjon kan virke forknytt og utledet med særs lite autonomitet til dagens vestlige samfunnsstruktur. Det minner om en eurosentrisme som griper inn i tid og rom.

Jeg er selvsagt tilhenger av definisjoner som er universelle og som ikke er så trange at de bare kan fange inn helt unike hendelseshistoriske faktorer. Men vi ser at minst to sentrale krav i definisjonen blir for slappe i dette tilfellet; hva det ideologiske og følgelig hva det revolusjonære skal knyttes til. Faren er dermed at det totalitære ender som et tomt begrep i forsøkene på å klare opp de innvendingene jeg skisserer. Så hvilke ideer er det da tale om? En rimelig tolkning her ville være «grunnholdninger» som innebærer en prinsipiell avvisning av pluralisme, i.e. det vi kan kalle makt- og idépluralisme, der det ut fra dette springer et monopolkrav. Men igjen må vi spørre, hva som gjør dette til totalitarisme? Og hvordan det skiller dette seg fra det autoritære?

Kan en bevegelse være totalitær?

Regimer har som hovedregel blitt definert som totalitære ut fra standarder som ettpartisystem, ideologimonopol, statlig kontroll over samfunnsliv, hemmelig politi, terroristisk praksis, etc. Vi kommer mao. ikke utenom at totalitarisme knyttes til «erfaringer med bevegelser og regimer preget av sterk tendens til voldsbruk i politisk praksis.» (Dahl).Det er innlysende at disse kriteriene ikke kan, eller bare delvis kan, gjelde for en bevegelse. Derfor har det oppstått et krav, som Sørensen deler, om at bak «standardene» må det ligge et «ideologiske elementet» som blir bestemmelsen for det totalitære. Slik skapes en bro mellom bevegelse og regime ved intensjonalitet. Da er samtidig forutsetningen at dette ideologiske er det totalitære, eller at det deles en felles totalitær mentalitet, slik Sørensen fremholder i sin tittel.

Vi har nevnt det antipluralistiske, det autoritære, det utopiske og det voldelige som mulig krav til en totalitær grunnholdning. I tillegg hevder de fleste totalitære regimer demokratisk legitimitet. Dette er ifølge Dahl opphav til begrepet «det totalitære demokrati» som særlig er brukt hos venstreorientert fenomen (dvs den jacobinske i den franske revolusjonen og marxismen senere). Men i bunn ligger en metafysisk forestilling om folkets vilje, en egentlig og sann folkevilje som ikke nødvendigvis kan lignes med valgresultater. Det er tale om den «sanne» innsikt som er knyttet til det objektive sannhetskravet i utopismen. Dette ser vi også på høyresiden

Den strukturelle retningen definerer imidlertid ikke «totalitarismen» som et produkt av ideologiske programmer, som intensjoner. Dermed kan heller ikke legitimiteten, ved valg eller bestemte oppfatninger om demokrati, føres tilbake til en grunnholdning. I så fall bare som rasjonaliseringer av utilsiktet resultat av politiske praksiser. I denne forstand kan også 68'ernes kritikk av det anakronistiske samfunnets paternalistiske uttrykk og velferdsstatens nypaternalisme, ses som kritikk av «totalitære» tendenser. Eller bedre, en kritikk av den totale offentlig kontroll over borgerens liv, som ble til gradvis, og som dertil må forstås med et utgangspunkt i ubestridelig gode hensikter. Herbert Marcuse (One dimensional Man, 1964) står på en slik tradisjon. Marcuse hevdet at samfunnsutvikling på 1960-tallet gikk mot et «økonomisk-teknisk system» som effektivt utelukket autonom og alternativ handling. Som vi skjønner stod særlig den den norske øko-populismen den denne linjen.

Den sterkeste tendensen i dagens forskning, særlig innen feltene som studerer fascisme og holocaust (jfr. Roger Griffin), har pekt på det samme. Holocaust kan i seg selv ikke være den underliggende grunnholdning, men en (sum)virkning av målet om et harmonisk idealsamfunn. Den strukturelle tradisjonen setter egentlig frem et farlig spørsmål: kan det finnes noen idé, holdning eller mentalitet som er totalitær? Finnes ikke noe slikt faller store deler av grunnlaget den ideologiske tradisjonen bort.

En bevegelse er tett knytte til en ideologi og må forstås ut fra denne ideologiens opphav og innhold og den tilslutningen den får. Men en bevegelse må også forstås til forskjell fra det regime eller hegemoni den måtte inngå i. En bevegelses ideologi og en totalt samfunnsideologi er to ulike størrelser. Det er altså (eks) stor forskjell på den prokapitalistiske ideologi et høyrepartier bygger på og den hegemoniske ideologi som preger et kapitalistisk system. Epistemologisk er det derfor vanskelig å slutte direkte fra en bevegelse til institusjonell makt. Den ideologi en bevegelse knyttes til kan i tillegg vanskelig dele det totalitæres kjennetegn (selv om virkningen av de ideene den bærer frem lede til det som forbindes med det totalitære), ettersom kjennetegnet og ideen er på to ulike nivåer.

Bevegelsene som er studert i totalitarismefeltet er gjerne definert som autoritære, som går inn for en hierarkisk samfunnsstruktur og som hevder at oppløsning av moralske og sosiale bånd leder til en ufri individualitet. "Det autoritære" var opprinnelig et hierarkisk og paternalistisk samfunn (pater = far/gud/mann), et samfunn der det ikke fantes andre styrende institusjoner mellom familien og voldsmakten enn si tradisjon. Her var mannen øverste sjef. I familielivet var det faren, i arbeidslivet brukseieren, i politikken den sterke mann («landsfaderen»). Og i en opphøyd enhet var Gud eller en kirkemann (Paven) øverste leder. Pater var imidlertid alltid en velgjører og samfunnet var avhengig av et visst forhold mellom paters makt og folkelig tillit, som bunnet i kravet om kontroll og behovet for trygghet (jfr. føydalisme, patron/klient samfunn). Det var tale om en vertikal solidaritet. Som ideologi i den moderne tilstand var autoritarianismen en reaksjon på modernisering, sekularisering, pluralisering og nihilismen. I det senmoderne kan vi knytte det til en streng lov-og-orden politikk (datalagring?), et samfunn med veldig mange i fengsel, der disiplin spiller en avgjørende rolle. Samfunnet er lukket (streng innvandringspolitikk) og den tradisjonell familiepolitikk dyrkes. Dette hadde også utslag i de øvrige delene av samfunnslivet som (eks) i forsvaret for en tradisjonell pedagogikk og i kulturpolitikken der kunst, kultur, estetikk skal det ha et oppbyggelig formål. I sum blir dette en dragning og tendens mot et mer lukket samfunn, til juridisering, til et klarere skille mellom hvem som er "med" og hvem som er "utenfor". Folket og de andre. Men det finnes også en motstand mot sosial frigjøring som antas gir en dekadent utvikling.

Karl Popper hevdet at forholdet til det autoritære handlet om en kontinuerlig kamp mellom det åpne og lukkede samfunnet som kunne føres tilbake til antikken. De som ville "lukke" samfunnet, mente «åpenheten» undergravde kjerneverdiene, samholdet i samfunnet, og smelter bort limet som holdt det hele sammen. Neologismen totalitarisme beskriver i så fall noe som er gammelt. Det nye gjelder da bare de teknologiske og materielle muligheten til å kontrollere samfunnet i fortettet grad.

Anføringer til et (unyttig?) begrep

En bevegelse som går inn for det «lukkede samfunnet» ønsker dessuten en annen form for frihet og individualitet. Denne friheten er utelukket i det åpne samfunnet, ente dette gjelder klassesamfunnet eller det multikulturelle samfunnet: Det å være hel innebærer her å være del av en helthet. Derfor er det urimelig å tillegg det autoritære samfunnet umiddelbare onde hensikter, men bare forsåvidt som ondskap (f.eks. folkemord) kan være en virkning. I det totalt lukkende samfunnsystem blir denne virkingen et middel, som fordrer en bestem metodikk og en bestemt maktbasis.

Jeg tror derfor at totalitarisme-begrepet kan bevares bare og bare hvis det utelukkende knyttes til bestemte makt-forhold. Med andre ord: det er kun stater eller bestemte sosiale, økonomiske eller politiske systemer som kan avgrenses som totalitære, ettersom det totalitære sier noe om evnen og viljen til å tvinge sin posisjon frem. Totalitarisme er en tilstand av makt. På mikro- og mesoplan vil derfor det totalitære gjelde ledertyper og maktsystemer innenfor bevegelser og partier eller de som er holdt av en leder, men ikke ideologien selv. En bevegelse kan ikke ha det totalitære som en ideologi, selv ikke når det foreligger forsett om generell fundamentalisme. Fundamentalisme er da en ekstremform for «konsekvensialisme». Dette er likevel ikke det sammen som totalitarisme og innebærer ingen tilstand av makt. Det å tenke ideen til sin ende, å ta den totale intellektuelle konsekvensen om man vil, av ideen, eller på den andre siden å presse sine tankekart på et svært ulendt terreng, med henvisninger til en høyere moral, er for bevegelsen en fundamental forestilling. Og kan ikke være en tilstand av realiteter utover idéplan, slik et regime kan være det. Det autoritære og det fundamentale - er to forskjellige fenomen. Like som en bevegelse og det regime den innsetter, utformer eller overtar er to ulike fenomen.

Det er heller ikke nok å vise til at det totale går inn for revolusjon, det vil si en total omdanning av samfunnet. Denne revolusjonære viljen kan like godt være rettet mot et lukket samfunn. Og revolusjon behøver ikke være handling, den kan være hending, forstått ikke-intendert på et strukturelt nivå. Det totalitære gjelder styreform, det angir en bestem tilstand av makt, det er ingen ideologi.

O. Dahl «Teorier om 'totalitarisme' i politisk og sosial analyse», i Kjeldstadli mf. Valg og vitenskap. Festskrift for Sivert Langholm, HIFO: Oslo 1997

H. Arendt The Origins of Totalitarianism New York 1951

Ø. Sørensen Drømmen om det fullkomne samfunn Aschehoug 2010.

H. Marcuse One dimensional Man. Studies in the Ideology of Advanced Industrial Society, New York 2001 (1964)

Tor Espen Simonsen

En kort skisse til kommentarer rettet mot dagens svært optimistiske medieforskning (jfr H. F. Dahl 2010).

Etter «kommunismens fall» har ideer om demokratisering av den økonomisk sfæren ikke opptrådt som annet enn kuriosa i vesterlandenes «offentlige samtale». I dets stede kan vi tvert om registrere en sterkt stigende tendens til privatisering av den politiske sfæren. Det vil si en prosess som peker bort fra demokratisering av samfunnet under ett. I tillegg er den økonomiske sfæren styrket gjennom liberaliseringsprosesser, som betyr bortfall av indirekte demokratisk styre særlig i finans- og valutasektoren, og en ekstensiv og intensivt forsterket økonomisk globalisering og politisk regionalisering som i sum, relativt og faktisk, svekker det nasjonale demokratienes relevans. Startskuddet for disse prosessene gikk på 1960- og 70-tallet, selv om resultatene ikke ble umiddelbare før i 1980-årene. Parallelt er det øvet et mer subtilt press mot demokratiets kommunikative side, det vil si de delene av styreformen som skiller seg fra de rent formale, juridiske rettighetene og som berører maktrelasjonen i den offentlige samtalen per se: Vilkårene for kritikk og opposisjon, og motmaktens evne til å formulere deskriptive, normative og preskriptive analyser til mobilisering og kollektiv handling.

Omdanning og orden

Tiden rundt 1970 markerer sluttet for det Sejersted kaller «sosialdemokratiets lykkeligste øyeblikk» og inngangen til hans «frihetsrevolusjon» som viser til et nytt frihetsideal som spiste seg inn på den gamle ordenens likhetsidealer. Sistnevnte er dog et særs lite dekkende begrep for de endringsprosessene som virket strukturelt. Det er i disse omdanningene vi ser oppløsningen av den organiserte kapitalismen, med fremveksten av nye økonomiske, teknologiske, sosiale, politiske og institusjonelle realiteter. Det er likevel et vesentlig punkt som trekkes frem idet Sejersted legger vekten på frihet versus likhet, ettersom et frihetsideal forstått som en individualiseringsprosess, i motsetning til det kollektiv likhetsidealt, skaper helt nye rammebetingelser for hvordan demokratiet kan fungere kommunikativt.

Den organiserte kapitalismen, slik den fremstod i Norge og Norden, har fått navnet «den sosialdemokratiske tidsalder» (Sejersted 2005). At perioden har fått et politisk navn, der assosiasjonene rettes mot det politiske og institusjonelle som forutsetninger for systemet, har ideologisk bias og er typisk for tradisjonell politisk historieskrivning. I realiteten hadde den organiserte kapitalismen en bestemt økonomisk, teknologiske, sosiale og kulturelle mekanikk som går forut for det politiske. Teorier som «den sosialdemokratiske orden» (Furre) er likevel ikke blinde for at demokratiseringsprosesser er avhengighet av et skille mellom den politiske og økonomiske samfunnsfæren. Forutsetningen for demokratisering i kapitalistiske systemer var «en oppdeling i en offentlig politisk og en privat økonomisk sfære. Historisk var det den første, den politiske, som skulle demokratiseres og ikke den økonomiske - i først omgang" (Sejersted 2005: 59).

Her ser vi konturene av et klassisk dilemma for vestlige demokratier - at «det politiske», som er den sfæren de demokratiske institusjonene rår over, er sterkt begrenset. Dette er imidlertid ikke alene et demokratisk dilemma, men del av et allment problem for politikkens grensedragning. Likevel står det i en særstilling for et system hvis iboene idé skal være folkestyre. Heller ikke de punkter i verdenshistorien der dilemmaet er forsøkt løst opp, har demokratiene vært enerådende. Snarere tvert om. Nasjonalisering av eiendom, resurser og produksjon, og også planøkonomi, har historisk vært tettet knyttet til svake demokratier og totalitære stater. Dette hindret imidlertid ikke at demokratisering av den økonomiske sfæren var en kampsak i Norden hele til slutten av det 20. århundre. I størst grad, indirekte (og ovenfra), via reguleringer og korporative systemer, men også som et ideal om direkte demokratisering nedenfra, hvis så vel idealene som fremstøtene, krasjlandet med de mislykkede lønnstagerfondene i Sverige på 1980-tallet. Og knapt har vært mulig å nevne etter "murens fall". Dette kan betraktes som politikkens foreløpige abdikasjon. Gitt den politiske sfærens yttergrenser, etter industrialiseringen i Vesten, har motvekten til kapital- og markedsmakten i den økonomiske sfæren i realiteten vært de sosiale bevegelsene.

Overgangen fra en organisert til en uorganiserte kapitalismen omkring 1970-80-tallet innebar en oppløsning av industrisamfunnets sosiale bånd og fremveksten av nye. Dette skjuler forskyvninger på alle samfunnsnivåer, også det deliberative. I bunn ligger en ny arbeidsdeling som i global målestokk innebære avindustrialiseirng av Nord og industrialisering av Sør (dette er også kalt overgangen fra fordisme til postfordime). Forskyvingene av maktforholdene i samfunnet antok med det nær uoverskuelige dimensjoner. Vi kan likevel skille dette ut som en bevegelse der økonomien ble global, mens motmakten (de sosiale bevegelsene) forble nasjonale. Med det ble motmakten holdt som gisler og derfor ytterliger svekket, stilt frem som mektige særinteresser til hinder for nasjonaløkonomiens konkurransekraft i det globale nettet. Det nær pornografiske uttrykket for dette kan illustrere ved thatcherismen, mens det moderate illustreres med institusjonaliseringen av de nordisk fagbevegelsene. Politikken trakk seg tilbake fra den økonomiske sfæren på sammen måte, men søkte hen mot å bygde opp juridiske, regionale og globale nettverk.

Kommunikasjonsformer: En historikk

Industrisamfunnets omgangs- og kommunikasjonsmodeller var i stor grad preget av, skapt eller formet etter klassetilhørighet. En aktørs tilknytting til arbeidsmarkedet ga en bestemt resurstilgang: til foreninger, partier, aviser og fysisk møteplasser; som Folkets Hus eller Bygdeundgdomshus, folkehøgskoler, korps, kor og idrettslag. Denne tilgangen inkluderte for uten det sosiale og politiske fellesskapet, med egne kultur- og fritidstilbud, også alternative veier til mobilitet, makt og innflytelse. De ga sosial kapital like mye som de organiserte motmakt. Alle disse møteplassene understreket på sett og vis aktørenes sosiale plassering i samfunnet, men bar også bud om styrke i antall - noe som var virkningshistorisk signifikant for arbeiderbevegelsen. Det var styrken i samholdet, det vil si likhetsidealer og solidaritet, som var produsentborgerens rasjonalia under den organiserte kapitalismen: Reflektert i aksjonsformer som streiker og folkemøter.

Et slik strømlinjeformet bilde må imidlertid nyansere på to måter.

1. Systemet var preget av indre differensiering: Modellen var kjønnsdelt og basert på at samfunnet, utover sin klassedeling, var etnisk og religiøst homogent. Heller var ikke alle møteplassene like virkningsfulle, store deler av aktørene var kun passivt tilsluttet, i periferien.

2. Det fantes også et ytre press: Klassenarrativet ble alltid utfordret av et kulturelt narrativet, som hele tiden lå der som en mektig undertekst i historien om nasjonene.

En kan forstå forholdet mellom indre differensiering og ytre press som en historisk fortolkningskamp mellom idealet om sosial likhet og idealet nasjonal enhet. Likevel var klassemodellens ressursgrunnlag sterkt nok til å forme deliberasjonen på bestemte måter.

Industrisamfunnet nådde sin senit i 1960-70 årene og antallet industriarbeidere har sunket drastisk i tiårene etter. Produksjonsprosessene ble etter hvert radikalt endret, og samfunnet fikk på mange nivåer en ny framtredelsesform. Vilkårene for menneskets væren, tenking og handling ble omdannet.

Den økonomiske veksten i Norge og Norden etter 1970 baserte seg på en rekke faktorer, hvorav de viktigste var økende import, med dertilhørende synkende priser på varige forbruksvarer. Forutsetningene for dette var på den ene siden strukturomlegginger og spesialisering i industrisektoren, og på den andre fremveksten av en ny kunnskaps- og servisekapitalisme. Globaliseringen av økonomien har slik også vært fulgt av en utdanningsrevolusjon. Disse prosessene, som selvsagt var avhengig av politisk tilslutning, bestemte økonomiske strukturer, tilgang på naturresurser, osv, fikk direkte følger for samfunnsmedlemmenes omgangs -og kommunikasjonsformer. Vi kan nå snakke om et postindustrielt samfunn og ifølge Bauman ble det vestlige mennesket i denne perioden omdannet fra produsent til forbruker.

Avpolitisering og atomisering

En idealtypisk forbrukerborger byttet ut "vi-orientering" med "jeg-fokus". Vi kan derfor kalle den nye ordenens rasionalia for konsumerisme. En forbrukeridentitet som gjennomsyrer alle felt i dagliglivet - også deltakelsen i det offentlige samtalen. Vi ser tendenser til at tidligere politisk definerte rom nå ble rettsliggjort (avpolitisert) eller overdratt markedet i sin helhet, privatisert (avpolitisert). Tendensene var også tydelig innenfor offentlig sektor, der helsetjenester, utdanning, mv. ble løst ved opprettelsen av kvasimarkeder og kommersialisert i ulike former for flervalgssystemer. Her er det talt om en stigende byråkratisering og privatisering (avpolitisering). Dermed ble borgeren fremstilt som juridisk subjekt, i kraft av å være forbruker, og stilt overfor ulike samfunnssystemer enkeltvis, enten dette gjaldt arbeidsgivere, partier, aviser, butikker e.l.

Veksten i offentlig sektor var signifikant i denne perioden. Særlig har kommunenes ansvarsområder økt fra 1970- og 80-årene. Resultatet var at møteplasser som tidligere utgikk fra sivil sektor og sosiale bevegelser nå ble institusjonalisert av det offentlige. Det samme gjaldt for «veiene til mobilitet og makt», som i stigende grad gikk gjennom formelle utdanningssystemer. Innen media ser vi analogier i to parallelle og dramatiske omforminger. Den ene, der avpolitisering og avvikling av partipressen, sammen med liberaliseringen av eteren og fjernsynsmonopolet, har overdratt de viktigste politiske møteplassene i samfunnet til markedet. Den andre gjelder den ekspansive veksten i medienes omfang og intensitet, særlig som følge av teknologiske endringer på 1990- og 2000-tallet. Dette har i sum bidratt til nye former for atomisering av subjektet i møtet med medieinstitusjonene. Han og hun er stilt overfor media som individuell forbruker der de kun viser sine preferanser (for produktet) ved indirekte markedsadferd. Media har dermed mistet sin karakter som møteplass for leseren og redaksjonen; redaksjonen og leseren og viktigste; leserne i mellom. Det foregår med andre ord ingen samtale mellom forbrukere i et marked. Aksjonsformene reflektere dette i det de for en stor del er begrenset til moralsk panikk og antikampanjer.

På organisasjonsnivå ser vi det samme mønstret. Partiene har følgelig mistet store deler av sine medlemmer, slik nedgangen også er signifikant for fagbevegelsen - om enn ikke i like drastisk monn i Norden som i Europa ellers. Forskningen viser at fagbevegelsene og partiene er blitt mer profesjonelle, toppstyrt. Tre hovedtendenser gjør seg gjeldende. Først en stigende fragmentering i yrkes- og særinteresser på bekostning av klasseinteresser, som gjør felles, langvarig mobilisering og kritikk vanskeligere. Dernest en en utvikling henimot organisert rettighetskamp og ad hoc-mobilisering, som har gjort partiene til toppstyrete valgmaskiner og fagbevegelsene til storinnkjøpere og tilbydere av billige forbruksvarer for medlemmene. Endelig en ny splittelse på religion og etnisitet som går på tvers av klasse.

Vi kan derfor slutte at konsum- og «jeg»-orienterte aktører, nye sosiale bevegelser og rettighets- og selvrealiseringsgrupper har vokst frem, mens langvarig massemoblisering har gått tilbake. Prosessene er begrunnet i en ny samfunnsorden. Det vil si en ny hegemonisk struktur bestående av et markedets orden, som viser seg i alle de nivåer og på alle arenaer vi har nevnt til nå. Hegemoniet er imidlertid bare den sosiale og politiske legitimering av nye maktkonstellasjoner, eller bedre det er et bilde på maktforholdet i det postfordistiske samfunnet.

Skissering av kommentarer

Sejersteds "frihetsrevolusjon" er falsk om man vurdere den sosialt og eksistensialistisk. Men sann for så vidt som den setter forbrukeren fri. Den viser til et system der kommunikasjonsformene ikke makter å føre politisk kamp og ikke er i stand til å drive kritiske og avdekkende analyser av maktforhold og sosial skjevhet. Frihetsrevolusjonens ytterste konsekvens er ny ufrihet også for subjektet på et eksistensielt grunnlag; når subjektet ikke lenger inngår i sosiale relasjoner som kan bidra til læring over tid og til å skille det vesentlige fra det uvesentlig. Når individualisering blir atomisering.

Forutsetningen for en stigende tendensen til atomisering de siste 30 årene er endringer i kommunikasjonsmodellene. Endringenes årsak er imidlertid dyptgående og strukturelle. Det er likevel mulig å skille ut det vi kan kalle den "nye arbeidsdelingen mellom Nord og Syd" som den mest grunnleggende faktoren; dvs. den fordistiske arbeidsprosessen som har splittet opp produksjonslinjene i uendelig mange fragmenter. Oppsplittingen gjør sosiale motsetninger, og dermed den horisontale klassesolidariteten, mindre umiddelbar. Følgelig svekkes grunnlaget for sosiale møteplasser og kollektiv handling. Men om klasseforholdt er mindre umiddelbart i den senmoderne tilstand er det ikke uvesentlig. Ironien er imidlertid at det trengs et medierende mellomledd, et kommunikativt rom, mellom nivået der erfaringer gjøres og nivået der politikk utøves, for å avdekke herredømmerelasjoner og makt.

Disse skisserte tendenser, og mange ytterligere som ikke er nevnt, har som vi ser sterke føringer for det kommunikative grunnlaget i demokratiet. Der den mest signifikante faktoren, individets atomisering , medfører et økende klasseskille og nye herredømmestrukturer. Vi ser dette eksempelvis i nisjeavisenes fremvekst; Morgenbladet, Klassekampen - og i tilgangen på engelskspråklige aviser via nettet. Men klasseskillet i den offentlige samtalen er subtilt, det har å gjøre med forholdet mellom makt og motmakt. Når gruppeinteresser mister sine kommunikasjonsarenaer, forsvinner også muligheten til utvikle et språklig forsvar for interessene - og med det svekkes grunnlaget for den kritiske analyser av samfunnet som er avgjørende for frigjøring og motmakt. Dette kan lignes med den kvalitative forskjellen på et allmøte i en organisasjon i) der medlemmene ankommer møtet i hver sin bil og ii) der ulike fraksjoner har møttes på forhånd for å diskutere dagsorden. I allmenn forstand, på samfunnsnivå, var dette mellomleddet (mellom det enkelte medlem og allmøtet), representert ved de klassebestemte kommunikasjonsmodellene i industrisamfunnet. Når grunnlaget for disse forsvinner, oppstår tendenser til det som er kalt massesamfunnet, der kollektiv handling svekkes, hvis kollektiv handling på sivilt nivå representerer den sentrale motmakt til andre organiserte maktformer i næringslivet og i offentlige institusjoner

Bauman, Zygmunt (2006) Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser, Oslo, Vidarforlaget

Dahl, Hans Fredrik (hovedredaktør) (2010) Norsk presses historie (1660-2010) bind I-IV Oslo: Universitetsforlaget

Hjelseth, Arve (2003) "Det kommunikasjonsteoretiske perspektiv og dets innflytelse" i Tidsskrift for Samfunnsforskning 44 (1) s. 107-115

Sejersted, Francis "Frihets revolusjonen" i Nytt Norsk Tidsskrift Nr 03, 2007

Sejersted, Francis (2005) Sosialdemokratiets tidsalder. Annen del av historieverket Norge og Sverige gjennom 200 år Oslo: Pax forlag

Tor Espen Simonsen.

Forskningen knytter høyrepopulismen til oppblomstringen av spredte og ofte kortvarige protestbevegelser i etterkrigstiden, bevegelser som utviklet seg til parlamentarisk relevant partier på 1980-tallet før en fase med ekspansjon og radikalisering tok til på 1990-tallet. Denne narrativen følges igjen av læringsprosesser for bevegelsenes/partienes selvforståelse (væren), deres tolkning av verden og deres praksis (handlinger). Videre kan en si at «utfordringene fra den nye høyrepopulismen» har ligget i dens evne til å splitte den politiske venstresiden og mobilisere velgere fra arbeiderklassen over tid. Dette må igjen forstås på bakgrunn av partienes alternative fortolkinger av motsetningene i samfunnet, slik disse er kommet til uttrykk i bruken av fiendebilder. Men hva har fiendebildene bestått av, på hvilket måte er de brukt politisk og hvordan er de utledet, endret og vedlikeholdt -  lært - over tid?

Sentralt i læringsprosessene står forholdet til "den andre", som har fulgt de høyrepopulistiske bevegelsene fra i) ekspressive og irrasjonelle angrep på individet/gruppen, i bestemt form, videre til ii) opposisjon mot den politiske klassen og endelig iii) en en systemisk kamp mot islam (ideologi). Det har med andre ord vært en læringsprosess der "kollektiv adferd" er omdannet til "kollektiv handling" og der fiendebildet er endret fra det ekspressive og umiddelbare til det systemisk-abstraktet. Følgelig kan vi skille ut en treleddet prosess i høyrepopulismens forhold til "den andre" hvor fiendebildet er om dannet fra innvandreren, via kritikk av innvandringspolitikken til en systemisk kritikk av det som er presentert som en essensialisering av islam som totalitær ideologi - antagonisk til Vestlig sivilisasjon.

Høyrepopulismens ulike faser

De franske poujadistene står som eksempel på den spede begynnelsens proteststrømmer i 1950- og 60-åra. Her ser vi bevegelser vi kan kalle protohøyrepopulister. Protestene ble i denne perioden også stedvis fanget opp av reorganiserte fascistpartier. Begge fenomen var imidlertid ute av stand til å etablere noen varig narrativ om samtiden og maktet derfor ikke å gjenskape kollektiv handling. Til gjengjeld kan vi kanskje si at bevegelsene baserte seg på «kollektiv adferd».

Ved inngangen til 1970-tallet var høyrepopulismen fortsatt negativt definert som en samling i motstand mot det bestående, som en anti-politisk aktør. På dette proto-stadiet fantes ingen systemiske fiendebilder, derimot ble misnøye og protest rettet mot konkrete saksforhold og enkeltpersoner - det vi kan kalle ekspressive og irrasjonelle angrep. Ekspressive fordi det er vanskelig å skille de retoriske utfallene mot enkeltpersoner/grupper fra direkte aksjoner. Irrasjonell fordi det ikke går å skille mål fra middel - målet med personangrepet var å ramme personen.

I dette ligger intet prinsipp, bare umidelbarhet. Forskjellen fra 1950-tallet var nå først og fremst at det politiske handlingsrommet var blitt større, at samfunnsomdanninger hadde gitt rom for nye reaksjonsmønstre. 1960- og 70-årene var industrisamfunnets senit, en periode preget av svært raske og dyptgripende sosiale, kulturelle og økonomiske endringer. I løpet av 1970-årene oppstod en fortetting av protestbevegelser som i stigende grad målbar en antiinstitusjonell eller antistatlig stemningsbølge (særlig skatteprotest). I denne fasen kan vi snakke om tidvis masseoppslutning, økt relevans og varighet, samt de første forsøkene på å etablere politiske, ideologiske og organisatoriske rammeverk for mobilisering over tid. Front National i Frankrike, fremkrittspartiene i Norge og Danmark og Landsbygdpartiet i Finland illustrerer. Men den negativt definerte posisjonen var fortsatt fremtredende og partiene var avhengig av øyeblikket og ekspressivitet for å virke. Samtidig ser vi en gryende artikulering fra et intellektuelt nivå bli spredd og tilpasset nasjonale forhold.

Ved utgangen av den formative fasen, oppstår de første bevegelsene som utviklet ett sett tankesystemer og beskrivelser av verden, og som derfor gjorde seg relativt uavhengig av «umiddelbarheten». Parentes bemerket oppstod disse tendensene for en stor del innenfor de samme bevegelser/partier vi nettopp nevnte.  Nå ble den tidligere misnøyen, slik den var uttrykt i stemningsbølger, fanget inn i et populistisk verdensbilde der den politiske klasse, utgjorde et sentralt fiendebilde. Det var folket mot eliten. Dette er sentral når vi skal forklare at dehumanisering aldri ble en signifikant faktor i høyrepopulismens kamp mot innvandring og heterogenitet, slik den hadde vært det for fascismen. Snarere enn dehumanisering bør dette forstås med det Arne Johan Vetlesen (2006) har kalt «mechanisms of self righteousness». I løpet av 1980-tallet ble protestbevegelsene omdannet til partier, med egne politiske plattformer og kontinuerlig parlamentarisk relevans, bygget ut med medlemsorganisasjoner m.v. Kritikken av den politiske klassen ble ytterligere politisert som en kritikk av elitismen og dennes antatte dekadente idealer. Parallelt fant ulike konsolideringer og omdanninger sted, der partiene orientert seg ut fra to delvis ulike konfliktmodeller, først en antistatlig neoliberalistisk posisjon og dernest en nasjonal-sjåvinistisk posisjon. Her kan vi likevel snakke om en konsolidert fase.

I 1980-årene ble den populistiske protestbølgen knyttet til den neokonservative reaksjonen på "plikt- og lydighetsetikkens sammenbrudd" (Førland, 2006). Samtidig registreres en stigende, folkelig misnøye mot innvandringen fra Sør og Øst. Denne reaksjonen fikk uttrykk i et stort spekter av protestbølger, noen voldelige, neofascistiske, andre populistiske. På det ideologiske plan ble det imidlertid utviklet og spredte teorier og systemiske fortolkningsmodeller knyttet til multikulturalismen. En av disse var det franske Nye høyres «equal-but-different»-dokrine (Nouvelle Droite, det Nye Høyre). Sistnevnte gjorde det mulig å flytte den tidlige nevnte sjåvinismen over i et mer koherent nativistisk verdi-og idésystem. Ofte fantes imidlertid både den antistatlige (neoliberalitske) og sjåvinistisk (nativistiske) strømningen innenfor de samme partiene, noe som ledet til omfattende ideologiske kamper, splittelser og nye partidannelser utover på 1990-tallet. Slik var tilfellet ved splittelsen i FrP på Bolkesjø i 1994 og i det danske Fremskridtspartiet året etter da Dansk Folkeparti ble stiftet, og i det ekstraparlamentariske høyre i Sverige.

Ut av konsolideringene sprang en reformativ og radikalisert fase. I denne ser vi en endring av innholdet i partienes/bevegelsens fortolking av væren, noe som ga grunnlaget for et nytt konstituerende fiendebilde. Der folket før hadde vært et moralsk fellesskap, bundet sammen av en folkelig væremåte, i kontrast til elitens væremåte, endret folket nå karakter fra et tyngdepunkt i det folkelig til en etnisk forståelse av vårt folk. Dvs. en ytre ekskluderende og indre harmoniserende forestilling om enhet i kultur og etnisitet, med grenser mot andre kulturer og etnisiteter. Fiendebildet bestod nå av et vi mot Islam som totalitær ideologi. Den nye syntesen representerte en ny mekanikk for det høyreradikal totalitetsprinispp - deskriptivt, normativt og preskriptivt - en beskrivelse av verden, med et tilbakeskuende, utopisk mål og en preskripsjon for å veien videre. Vi kan si rammeverket tilsvaret plattformen for en communal movement, en kommunitær bevegelse som mobilisere på en etnisk-kulturell fortolking av samfunnet.

Teoretisk ramme

En bevegelse som rir på en stemningsbølge (den formative fasen) er avhengig av et ideologisk rammeverk for, over tid, å fortolke og mobilisere på de mer dypereliggende strukturene bak den moralske panikken (konsolidering, reformasjon). Bevegelsen må med andre ord selv omskapes til en historisk faktor per se som kan utløse kollektiv handling. Dette betyr at bevegelsene/aktørene må «redegjøre for» og «vise» i praksis hvem den taler på veien av (vi) og hvem den kjemper mot (de andre). Det må etableres et identitetsprinsipp, et opposisjonsprinsipp og en politiske totalitet i fortolkningen av verden. Her spiller fiendebildene, som forenklinger av en gitt definisjon av samfunnets konfliktmodeller en avgjørende rolle. Etableringen av et slik fiendebilde skaper enhet innad - vi - og en avgrensning utad - de andre.

I den andre fasen ser vi en konsolidering på et mer koherent nivå i det høyrepopulistiske «univers». Dette gjorde det mulig å utlede politiske programmer og skape resonans på en bredere basis. I prinsippet ble fiendebildet gjort upersonlig, og med det politisert. Konkret innebar dette først en bevegelse fra innvandringskritikk til kritikk av innvandringspolitkken. Så, i den tredje, reformative fasen kan vi tale om en ideologisering, da Islam fremstod som en ideologisk - og ikke alene politisk/religiøs - antagonist i fiendebildene.

Gevinsten ved å aksentuere læringsprosessene bak fiendebildenes materialisering, er at høyrepopulismen da kan integreres i en sosiologisk og historisk helhet. Det å ta utgangspunkt i læring og endring er å plassere de høyrepopulistiske partiene inn i en totalitet der de forholder seg til motkrefter og historiske, sosiale og kulturelle forutsetninger: I sin alminnelighet å avdekke hvordan partiene har reagert, tilpasset seg - lyktes eller mislyktes - i møtene mellom i) tilgjengelige resurser og språk og ii) motkrefter i rom og tid. Styrken, gjennomlaget og varigheten i den høyrepopulistiske mobiliseringen står i relasjon til styrken og varigheten i samfunnets motkrefter. Politikk forstås således som en «kamp om fortolkninger av verden», en kamp som definerer samfunnets konfliktmodeller ut fra en lang rekke faktorer, både materielle og moralske. I prinsippet kan det være snakk om et kaos av ulike fortolkninger, men hvilke grupper og lag av befolkningene som lytter til bestemte ideer, hvor det oppstår resonans, er ikke tilfeldig.

Drivkreftene bak høyrepopulismens mobilisering over tid er prosessuelle, de må forstås som utledninger av praktisk-politiske posisjoner i en vertikal veksling mellom abstrakte ideologier og mer dyptliggende mentale strukturer i samfunnet, òg i møtet med motkrefter. Dette gjør partiene til handlende aktører i fortolkningene og posisjoneringene, men det trykk valgene er underlagt, de resurser som er tilgjengelige, og de resultatene som oppnås, er ikke tilfeldige. Noen forhold måtte være oppfylt (ideologisk, organisatorisk og sosiologisk), noe fortolkninger måtte utvikles og tilpasses, andre forkastes. Like mye som motkrefter måtte svekkes eller utdefineres, eller møtes på nye måter. Høyrepopulismen er i dette perspektivet både deltaker og tilskuer, den er en handlende aktør med evne til å vedlikeholde eller omforme deler av dagsorden, men den er også båret frem av sin tid, for å si det med P. A. Munch. Høyrepopulismen steg ikke opp som solen om morgenen, den måtte skape seg selv i vekselerfaringene den gjorde i langsomme prosesser, for å gjøre en analgoi til E.P. Thomsens berømte uttalelse om arbeiderklassen som måtte skape seg selv. Det er følgene av disse betenkningen som gjør at læringsprosessene må settes i sentrum.

I et teoretisk perspektiv forteller læringsprosessene om bevegelsen/partiets selvforståelse, deres identitet  - og den/de det tales på veiene av, dernest, om fortolkingen av verden, av interesse og endelig om handling.

Manglene ved tidligere forsking på høyrepopulismen er slik jeg ser det neglisjeringen av følgende: Høyrepopluismen har skapt seg selv i relasjon til tre forhold. i) I relasjon til stemningsbølger «nedenfra» og ideer «ovenfra», ii) i relasjon til andre politiske aktører og derfor også iii) de historiske, sosiale, kulturelle og økonomiske forutsetninger.

Brytningene mellom de ulike nivåene kan forstås som læringssykluser der det øverste nivået, den intellektuelle overbygningen (ideologier), tilbyr rammeverk til fortolkning på praktisk-politiske mesonivået (partiet) i møtet med velgeren (mikronivå). Følelig var bevegelsen også avhengig av støtte fra grunnplan og resonans i de strømninger som lå nedfelt i dypere mentaliteter. Eller slik Knut Kjeldstadli har sagt det: «Distinksjonen ideologi og mentalitet kan også knyttes til et skille mellom formålsrasjonelle og ekspressive sider ved en bevegelse.» De tre nivåene (ideoloig-praksis-mentalitet) "låner" fra hverandre gjennom vekselvise sykluser og har slik utgjort og formet de ulike posisjonene høyrepopulismen har inntatt i perioden. Imidlertid skapes også disse posisjonene i møtet med motkrefter og antiteser i samfunnet i en horisontal relasjonen.

Samtidig ble høyrepopulismen ble utfordret av andre politiske aktører som kunne være i stand til å fange opp stemningsbølgene. Likevel et det først og fremst en svekkelse av motkreftene vi ser - Proletarisering av de høyrepopulistiske partier, og deres følgelige vekst, var forutsatt av den klassemessige demobiliseringen vi har sett i de sosialdemokratiske partiene i Europa. Venstresidens manglede evne/vilje til å mobilisere på klasse var med andre ord en forutsetning for den verdikonfliktene en kommunitær bevegelse bygger på.

Idealtypen

Som vi ser er prosessene svært komplekse, og for å fange disse inn i empiriske studier er vi avhengig å sammenligne med en ren idealtypisk modell. Det følgende er en preliminær skisse av høyrepopulismen skilt ut som idealtype

Høyrepopulismen;

1. oppstod på 1970-tallet som anti-politiske protestpartier

2. hevdet å være en bred og folkelig-demokratisk bevegelse

3. har gått gjennom tre ulike stadier/faser: formative fase (1970-tallet), en fase med omdanninger og konsolidering (1980- og 90-tallet) og en reformativ fase med ekspansjon og radikalisering (fra ca 2000).

4. har videre blitt formet av to protestbølger i samfunnet, første en antistatlig bølge i kjølvannet av velferdstatutbyggingene i Europa. Og en neste som rettet seg mot innvandring.

5. var i den formative fasen ikke i stand til å mobilisere velgere over tid og derfor preget av ekspressivitet og eksplisitt gruppetenkning. Kritiserte innvandrere og minoriteter

6. lærte i den konsoliderende fasen at den umiddelbare protesten (mot staten) måtte omtolkes i et styrende prinsipp for den praktiske politikken: folket mot eliten. Nå ble det mulig å føre kritikken over på innvandrings- og integreringspolitikken.

7. ble rammet av kriser da den første protestbølgen ebbet ut. Forstod at langsiktig mobilisering bygde på å etablere en allianse mellom småborgerskapet og arbeiderklassen

8. Først i den reformativ fasen løste partiene de innbyrdes konfliktene som knyttet seg til motsetninger mellom det antistatlige og den pro-nasjonale.

9. implementerte et nytt fiendebilde der folkeligheten (mot eliten), ble omdannet til folket som en kulturelle og etniske størrelse og forholdt seg systematisk til en forståelse av Islam som antagonistisk ideologi.

10. tok form av kommunitære bevegelser og opplevde ekspansiv vekst i oppslutning og relevans (regjeringsmakt)

Det er mange gevinster ved den skisserte idealtypen, blant annet gjør den empiriske studier med kritiske ambisjoner og pretensjoner om å forklare endring mulig. I tillegg klargjøres begrepsapparatet betraktelig.  Tomgangsdebattene om kategoriseringer og definisjoner av høyrepopulismen kan komme til en slutt: Ikke rent lite tid og energi er brukt på debatter om hvorvidt høyrepopulismen er rasistisk, islamofobisk, opportunistisk, systemkritisk, enkeltskapsorientert, antipartiparti, etc.  Som vi ser av denne prosessuelle forståelse av fenomenet, vil de ulike definisjonene kunne plassers innenfor ulike faser i læringsprosessene. Det partiet som var enkeltsaksparti eller ekspressivt rasistisk på ett punkt behøver ikke være det på et neste. Konvensjonelle og kategoriske, dvs. ikke-prosessuelle, definisjoner av høyrepopulismen, slik vi er vant til å se dem, er per definisjon essensialisme.

Av Tor Espen Simonsen

I løpet av de siste fire tiåra har høyrepopulistiske partier etablert seg

som en politisk kraft i Vest-Europa. Gjennomslag og styrke har variert fra

fase til fase, fra land til land, men med stigende tendens og intensitet. I

tillegg ser vi at partiene blir likere hverandre over tid. Noen ganger

oppstod partiene over natten. Som politiske skjelv. Eksempler finner vi i

Danmark og Norge, da Fremskridtspartiet og Anders Langes Parti slo igjennom

i 1973. Andre ganger har partiene over lang tid nærmet seg innflytelse og

til sist regjeringsmakt. En slik prosess kulminerte i Østerrike i 2000 da

Jörg Haiders parti gikk i koalisjon med de konservative, og i Italia der

høyrepopulisten Silvio Berlusconi har vunnet valget tre ganger siden 1994.

(Tor Espen Simonsen, kronikk i Dagbladet 14. september 2009)

Høyrepopulisme viser her til en konkret type partier som posisjonerer seg

ut fra den populistiske forestilling om en grunnleggende konflikt mellom

folket og eliten. Tar vi populismens folkelighet på alvor, kan vi snakke om

en strategi og tankegang som utgår fra betoningen av en folkelig væremåte,

løftet frem av mistroen mot den politiske klassen. Folket må imidlertid

forstås på to nivåer. Først som en metafor for en mentalitet og erfaring,

folket i betydningen folk flest, som best kan skimtes i motsetningen til

det skolerte, elitistiske. Dernest som en etnisk eller kulturell størrelse

i betydningen vårt folk, i motsetning til andre kulturer. Via fiendebilder

signaliseres en tydelig grensedragning mot folkets «utgrupper». Over og

utenfor folket står eliten, under og utenfor folket er de uverdige

(innvandrere, kriminelle, unnasluntrere). Populismen blir dessuten

kritisert for å være en vulgær trussel mot det liberale demokratiet, og den

typen ytre angrep tenderer til å styrke det indre samholdet og bekrefte

populismens grunnskille mellom høy og lav.

En ny politisk fortolkningsramme for de høyrepopulistiske partiene vokste

frem gjennom Front National i 1970-årene og ble gjort kjent ved partiets

gjennombruddsvalg i 1984. Her ble det lagt et grunnlag for en mer helhetlig

beskrivelse av partienes politikk, som gjorde det mulig å reorganisere mot

en ny nisje. Det første premisset i den nye fortolkningen var tanken om at

multikulturalismen representerer en nihilisme som underkjenner den

nasjonale arven, samtidig som multikulturalistene i eliten ga fritt

spillerom for islamisering av Europa. Høyrepopulismen så seg selv som den

innfødte kulturens siste skanse, og gikk inn for en renessanse av den

europeiske kulturarven. Da måtte det være lov å hylle det nasjonale og være

stolt av egen etnisitet. I tillegg har det vært om å gjøre å presentere en

upersonlig fiende, der islam ble en slags analogi til arbeiderbevegelsens

kapitalismen.

Det var ikke gitt at denne fortolkningen skulle ha klangbunn i

velgermassen. Andre måter å definere samfunnets konfliktdimensjoner på kan

ha forrang, og har hatt det i lange perioder. Eksempler er

klassesolidaritet, religion eller sentrum/periferi. Hvilke

fortolkningsperspektiver som «treffer» ulike velgergrupper, avhenger derfor

ikke bare av hvilken gruppe en snakker om, men også hva slags samfunnsorden

som dominerer.

Høyrepopulismens fremvekst er et resultat av grunnleggende

samfunnsendringer i Vesten siden 1970-tallet. Avindustrialiseringen i

Vesten, med den påfølgende svekkelsen av sosiale bevegelser og

klassebestemt solidaritet, er en forutsetning for høyrepopulismens

mobilisering. I sosiologien har det ifølge Dag Østerberg vært vanlig å se

desintegreringen av sosiale bevegelser som en forutsetning for at

«samfunnet fremtrer, ikke som en klasses forhold til andre klasser, men som

en masse overfor en elite», altså som en åpning for populismens

verdensanskuelse. Et sentralt trekk ved den neoliberalistiske vendingen

etter 1970-årene, med flere i deltidsjobb, færre fagorganiserte og

oppsplitting og outsourcing av arbeidsprosessen, har vært at partiene vi

omtaler økte sin oppslutning blant gruppen som er kalt «moderniseringens

tapere» ? og at partiene er «proletarisert».

Tesen om «moderniseringens tapere» anskueliggjør endringene i

forbrukersamfunnets livsformer: Fra en tid da det vestlige mennesket,

direkte og indirekte, var produsenter langs samlebåndet, til den nye

forbrukerrollen i det postindustrielle samfunnet. Disse endringene har ikke

bare plassert en stor gruppe mennesker utenfor arbeidslivet, redusert

gruppers sosiale posisjon, prestisje og politiske innflytelse, gjennom nye

krav til mobilitet, kvalifikasjoner og utdanning. De har også redusert

muligheten for vedlikeholdet av horisontal klassesolidaritet og dermed

svekket de sosiale bevegelsene. Det å være forbruker innebar i seg selv å

stille krav om tilgjengelighet, pris og kvalitet, uten umiddelbar tanke på

arbeidstidsvern eller lønnspolitikk for personen bak kassa. Eller for å si

det klarere: Individet innsnevres, reduseres til kunde og forbruker, slik

at kommunikasjonsperspektivet forsvinner. I og med at preferansene for

markedsvalg ligger hos den enkelte forvitrer grunnlaget for kollektiv

handling og indre meningssammenhenger i samfunnet. Da oppstår også behovet

for andre typer fellesskap og identiteter, og det åpnes for forestillinger

om vårt folk blant grupper som synes å tape på overgangen til en ny

samfunnsformasjon.

Vi må rette oppmerksomheten mot «taperne» i en prosess av «forskjeller i

livssjanser», idet utdanning, sosial og kulturell kapital fikk økt

betydning i den nye samfunnsformen. Her gir høyrepopulismens forsvar for

den folkelige erfaringshorisonten størst mening. Segmentet av relative

eller faktiske tapere i moderniseringsprosessene har gjerne vært synonymt

med arbeidsledige, de som er truet av ledighet eller av annen type sosial

nedgang. Men «moderniseringens tapere» kan ikke ensidig reduseres til slike

grupperinger, partiene støttes av tidvis heterogene velgergrupper. Tesen

overser kompleksiteten i fenomenet ved å redusere høyrepopulismen til

protest. Det er kanskje mer presist å snakke om velgergrupper med lav eller

ingen utdanning, med en truet eller utsatt sosial posisjon. Det vil si

grupper som ikke er tjent med økende krav til formelle kvalifikasjoner og

høyere utdanning innenfor en rekke tradisjonelle sektorer, og i møte med

nye, særlig honnørsektorer som informasjon og kunnskap.

Høyrepopulismens delvis kommunitære verdenssyn kunne med andre ord lettere

få gjennomslag i et postindustrielt samfunn, der tradisjonell solidaritet

med utgangspunkt i arbeidslivet ble mindre fremtredende. Som Jock Young

oppsummer «idet fellesskapet faller sammen, blir identiteten oppfunnet».

Nye innvandringsgrupper kom til Europa samtidig med disse endringene. Det

er her de høyrepopulistiske partiene har forsøkt å skape en sammenheng og

felles front. Ved å konstruere en ny identitet der kommunikasjon og

solidaritet ellers var blokkert, kunne den populistiske konfliktmodellen få

gjenklang hos store grupper.

Skal vi tro Forskningsrådets rapport om det norske historiefaget, utarbeidet av bla. den svenske historikeren Bo Stråth, er samfunns- eller sosialhistorien faglig irrelevant (NRF 2008 "Bortenfor nasjonen i tid og rom"). Foruten denne sterkt misvisende dommen (se Kjeldstadlis kritikk av rapporten i HT nr 1/09), er rapporten god når den diagnostisere faget som helhet. Rapportens hovedkonklusjon er at den "metodiske nasjonalismen" i alle henseende er den dominerende faglige innfallsporten. Det vil si at nær alle felt, enten disse skilles ut i epoker (tid), område (rom) eller tema, anvender (den norske) nasjonalstaten som det sentrale analytiske redskap.

En symptomatisk følge av dette har vært (eks) at norsk historisk Midtøsten-forskning har tatt utgangspunkt i norske kilder og Norges forhold til land og regimer, hendelser og handlinger, i Midtøsten. Det er Midtøsten-forskning i lys av norske relasjoner til området - UD og nordmenns tilstedeværelse og deltakelse og interesser i sin alminnelighet. Mer allment resulterer metodologien i feilslutninger på nivå og i rom, og den mister sentrale dimensjoner som tilligger det transnasjonale, relasjoner og mer globale og regionale tendenser og drivkrefter. Særlig gjelder dette på årsaksnivå, det vil si der historiefaget har pretensjoner om å forklare endring over tid og forskjeller i rom. Typiske pseudo-forklaringer i det lokale og i det tidsmessig "raske" (det politiske, til forskjell fra det systemiske) knyttes til aktører, det intensjonale eller det unikt lokale.

Bakgrunnen for den nasjonalt forknippede analysemåten er selvsagt ikke så endimensjonalt at den skyldes ikke ubetydelige språkbarrierer eller andre tekniske hindre. Den "metodiske nasjonalisme" må forstås i forlengelsen av den politiske historiens hegemonisk befestede posisjonen (som skoleretning) i faget og følgelig de empirisk-narrative føringene denne gir. NRF-rapportens avvisning av sosialhistorien er i lys av dette falsk. Politisk historie var, under historismen og den rankeianske tradisjonen, historie per se, og er det fortsatt i Norge (jeg kategoriserte en gang masteroppgaver avlagt ved IAKH i Oslo og fant at ca åtte av ti kan definers som politisk historie).

Med empirisk-narrativisme menes den metodiske og teoretiske forutsetningen som hevder at forklaringer i historiefaget konstitueres av den forståelsen forskeren opparbeider gjennom kronologisering av handlinger (og hendelser) som leses ut av kildene.

"After the historian has ascertained the facts, there is no further process of inquiring into their causes. When he knows what happened, he already knows why it happened." (Collingwood, 1955, s. 214 ? gjengitt i Ottar Dahl, 1993). Why finner sitt svar gjennom what. Historien (narrativet) forklarer seg selv eller det blir overlatt til det intuitive å forstå årsaksforholdet. Hovedelement forblir imidlertid at det ikke skilles på hva og hvorfor.

Dette er historien slik den egentlig var - "wie es eigentlich gewessen ist". Det vil si en tradisjon som hevder at årsakene til endring over tid vil utfoldes og avdekkes gjennom den kronologiske rekonstruksjon av kildematerialet som historikeren foretar. Narrasjonen er i denne tradisjonen historikerens sentrale redskap, like mye som nasjonalstaten ble en ideologisk analysekategori.

Levning og beretning
Føringene som ligger i dette er mange, men viktigst er at kildene tillegges en primært berettende karakter. Det kildekritiske består derfor i å datere kilden (kronologi), fastslå kildens troverdighet (førstehånds, annenhånds, representativitet etc) og fortolke (det subjektive) meningsinnholdet. Kilden er med det (gitt at den er datert og troverdig, etc) meningsbærende. I sin ytterste konsekvens må historien fortolkes og formidles med aktørenes egne begreper og forstås på bakgrunn av de subjektive og intersubjektiv forutsetningen i tiden.

Den store sosialhistorikeren E. P. Thompson har imidlertid påpekt at historisk forskning skjer i ulike dialoger:

Først i et bestemt forhold mellom (i) virkelighet og empiri og dernest (ii) mellom empiri og fortolkning. I bunn og grunn gjelder forskningsprosessen dialogen som foregår innad i de to punktene. På den måte gis kildene også et levningsperspektiv, noe som innebærer en kritisk operasjon der forskeren går bak kildens meningsbærende (berettende) karakter og "spør" etter kildens sosiale eller kulturelle opphav: Hvor kommer kilden fra?. I en forstand innebærer dette en ideologianalyse av det meningsinnhold som er overlevert, som retter blikket om de sosiale, økonomiske og kulturelle forutsetningene som ligger bak den subjektive meningen som medieres i kilden. Gitt at aktørens intensjon er etablert, er vi her ute etter å forklare hvor så å si intensjonen kommer fra, hvilke interesser den representer.

Videre kan vi legge til at historikeren (dvs. en som er opptatt av å endring over tid) ideelt sett forholder seg til tre faser i forskningen, ved at hun:

i) skiller ut det historiske "hva" (realhistorie: endring som hendelse, handling, posisjon) og
ii) beskriver og forstår det historiske "hvordan" ved å kartlegge ulike forutsetninger (for "hva"), slik at det blir mulig å
iii) skille ut det som forklarer "hvorfor" (endring inntraff)

Problemet med politisk historie er at den kun rekker over de to første fasene. Den empiriske narrativismen gjør det umulig å skille mellom hvordan og hvorfor. Eller bedre: Den er låst til å forklare hvorfor med hvordan. Følgelig rettes oppmerksomheten mot aktørenes intensjoner og valg slik at en står tilbake med intensjonalforklaringer. Grunnene til dette er forutsetningene som ligger i at forklaringer må finnes i de subjektivt avleverte kildene, og at årsaksforholdet derfor er subjektivt (intensjon) eller intersubjektiv.

Virkelig god politisk historie forsøker ut fra konteksten også å forstå de historiske system som valgene er tatt i, og kan derfor gå bak subjektiviteten, eller utenfor det nasjonale, men igjen bare i det som er erkjent av aktørene - samtidig oppstår et nytt problem: Bruk av sosialteori blir i så tilfelle ikke-eksplisitt eller ubevisst (Jfr. Hernes 'modellenes maskerade'). Eller det gripes til metafysikken og iboende krefter som "ånd" eller lignende.

Sosialhistorien har imidlertid lansert programmer som søker å overskride den politiske historiens begrensning, men også her oppstår problemer. Hva  skiller for eksempel "forutsetting" og "forklaring"?

Forutsetning og forklaring
En eminent utøver av den politiske historien, Francis Sejersted, skiller for eksempel aldri helt konsekvent på forutsetninger og forklaringer i sine analyser i Sosialdemokratiets tidsalder (Bind II 2005). Som vi har sett har dette å gjøre med den tradisjonelle forståelsen av historiefaget, som "narrativ vitenskap" - altså at kronologien i det som skjer vil avdekke hvorfor det skjer. Samtidig er dette en svakheten ved all politisk historie, også hos f.eks. J. A. Seip.

Kort skissert forteller forutsetninger noe om "hvordan" noe kunne skje; mens forklaringer sier noe om "hvorfor" det skjedde.

Videre tror jeg en kan skille mellom nødvendige og tilstrekkelige forklarende faktorer.

Forutsetninger må "nødvendigvis" med, men disse forklarer ikke det hele "tilstrekkelig". Her kan en si det går et skille mellom utløsende (forutsetning) og tilstrekkelig årsak (forklaring). "Skuddene i Sarajevo" var en forutsetning for at først verdenskrig startet, men ingen forklaringen på krigen. En rekke "nødvendige" forutsetninger måtte være til stede (f.eks. for å utløse den), men for å utlede en "tilstrekkelige" forklaringen må vi spørre hvorfor "skuddene" utløste en verdenskrig. Altså hvilke drivkrefter, skillelinjer og makt- og motmaktrelasjoner som med det ble utløst.

Carl I. Hagen var kanskje en "forutsetning" for FrPs vekst i Norge, men han kan ikke være en tilstrekkelig forklaring ettersom lignende scenarier, med fremvoksende høyrepopulistiske partier, gjentok seg i andre land samtidig.  Som vi ser er hvorfor-delen mer teknisk i måten den går bak selve hendelsen - og tar bruk av (sosial)teori og er kritisk i måten å spørre på: hvorfor sluttet bestemte grupper opp om FrP på et bestemt tidspunk? Hvorfor skjedde det ikke før?

Fravær av kommunikasjon - og irrelevant empiri
Et utilsiktet produkt av den politiske historiens dominans i det norske historiefaget er at fagdebatten forsvinner. Både den som går innad i faget og den som går mellom faget og andre disipliner. Dette henger igjen sammen med at den empiriske narrativismen er lite transparent og ikke kan testes mot andre typer studier. Samtidig blir dette fraværet av faglig diskusjon også en forutseting for at paradigmet kan opprettholdes. Det utvikles ingen modeller og teorier - og det utvikles liten grad av felles begrepsapparat - som kan holdes opp mot andre eksempler på det samme. Dette er en følg av at resonnementer og konklusjoner er genuint knyttet til en bestemt type realhistorie. Uten kjennskap til denne realhistorien (dvs. empirien) er du ekskludert fra debatten om resultatene.

Ja, et hovedproblem med det norske historiefaget har å gjøre med metodisk nasjonalisme. Men det er ikke allment slik at norsk empiri og historiske fremstillinger er mindre verdt, eller mindre viktig, enn empiri fra andre land. Problemet er at i) norske historikere ikke er opptatt av eller trent i å forklare (noe som ville trukket komparative og relasjonelle komponenter inn, sammen med analytiske kategorier som læring, diffusjon, internalisme og eksternalisme, etc).   Og ii) at de empirisk undersøkelsene ikke settes i inn i et teoretisk system som gjør at de kan benyttes av andre forskere i komparasjon og / eller testes av andre forskere i andre land, opp mot andre empiriske studier. Historiefagets, og særlig den politisk historiens, vekt på berettende kildekritikk og kronologi, gir et automatisk fokus på det genuine, enkeltstående og kontekstuelle. Dette er en form for historievitenskapelig relativisme som undertrykker faglig debatt og som gjør norsk "empiri irrelevant".

Denne svakheten ved historiefaget kan forklares med den hegemoniske stillingen politisk historie har i Norge. Dette må igjen knyttes til et annet problem i faget: En dominerende middelklassemyte som sier at historiefaget bygger på en "fascinasjon for fortiden". Det kan ha med min oppvekst i et arbeiderklassemiljø å gjøre at jeg fristes mer av det substansielle, det mer allmenne og mettende, av det kategoriserende, enn av fascinasjoner for enkeltaktører og distinksjoner, det unike og kanskje til og med det skjønne. For meg foreligger ingen, og da mener jeg overhode ingen, fascinasjon for fortiden. Derimot en nysgjerrighet rettet mot den intellektuelle utfordringen som skjuler seg i det forklarende.

Tor Espen Simonsen